Charalampos Tzoulis: Kjemper for et gjennombrudd i Parkinsons sykdom
Charalampos Tzoulis er trolig en av de hardest arbeidende forskerne innen Parkinsons-forskning. Hans ene mål: Å oppnå det første virkelige gjennombruddet.
Informasjonen i denne artikkelen er kun til opplysningsformål og er ikke ment som medisinsk rådgivning. Rådfør deg alltid med kvalifisert helsepersonell ved medisinske spørsmål.
Salen er stille. Ikke den avslappede, pratsomme typen stillhet som ofte fyller en konferansesal før et foredrag begynner. Det er en annen slags stillhet. Norges Parkinsonforbund har invitert mennesker som lever med en alvorlig diagnose, og i rommet henger spørsmålene alle er kommet for å få svar på:
Kommer det noe nytt snart? Et gjennombrudd, en behandling som faktisk kan bremse sykdommen? Hvordan blir livet fra nå av?
For menneskene her er tiden avgjørende. Hvor raskt vil kroppen svikte? Hvor lenge kan man gå uten hjelp? Hvor lenge kan man skrive, kneppe en skjorte, holde et barn eller barnebarn på fanget?
«I dag handler det ikke om det store gjennombruddet. Det handler om å oppnå et første gjennombrudd. Det har vi ennå ikke hatt.»
På scenen står professor Charalampos Tzoulis, en av de ledende stemmene i internasjonal Parkinsons-forskning. Arbeidet hans har gitt ham en rekke priser og utmerkelser, og han leder flere av de mest nyskapende initiativene i jakten på nye behandlinger for Parkinsons sykdom.
I Norge har Tzoulis bygget opp et forskningsmiljø som ikke bare er blant de sterkeste i Norden, men også blant de fremste i verden. Neuro-SysMed, Senter for klinisk behandlingsforskning i nevrologiske sykdommer, og K.G. Jebsen-senter for Parkinsons sykdom, begge ledet av Tzoulis, har blitt et knutepunkt for internasjonal forskning på sykdomsmekanismer, biomarkører og innovative kliniske studier.
For mange i salen er Tzoulis mer enn en forsker. Han er en kilde til håp. Samtidig er Tzoulis en mann som snakker med en blanding av presisjon og kompromissløs pragmatisme. Ingen løfter som skaper overskrifter. Ingen raske seire. Snarere tvert imot.
For Tzoulis finnes det også en personlig historie i bakgrunnen. Han vokste opp i Hellas, og familien levde med alvorlig sykdom: faren hans led av progressiv supranukleær parese (PSP), en alvorlig form for parkinsonisme. Han er nøye med å ikke redusere karrierevalget sitt til den erfaringen alene. I stedet beskriver han det som noe som lå i bakgrunnen gjennom årene, og som stille formet hans syn på sykdom og kanskje også den veien han til slutt valgte.
Mer enn 70 tilbakeslag
Senere setter Tzoulis seg ned i et lite møterom bak scenen i konferansesalen. Han forklarer mer utfyllende hvordan det globalt er testet over 70 ulike behandlinger for Parkinsons, uten at noen har vist seg i stand til å bremse sykdomsutviklingen.
Tzoulis sier dette uten bitterhet. Nesten klinisk. Som en forsker som har sett et helt fagfelt støte mot den samme veggen i flere tiår.
Det finnes behandlinger som i noen grad lindrer symptomer, først og fremst levodopa. Teknologi som kan kjøpe tid, som dyp hjernestimulering. Men det finnes fortsatt ingen godkjent behandling som kan stanse, eller i vesentlig grad forsinke, den underliggende nevrodegenerative prosessen. Er premisset feil? Er problemet dypere enn mangelen på ett enkelt effektivt legemiddel? Kan noe av vanskeligheten ligge i måten selve sykdommen har blitt forstått på?
Dette er en viktig del av Tzoulis' arbeid. Ved siden av innsatsen for å utvikle og evaluere nye behandlinger stiller forskningen hans også et bredere spørsmål: hva om Parkinsons ikke egentlig er én sykdom?
«Det er et syndrom. Det er en konstellasjon av kliniske lidelser», sier Tzoulis.
I flere tiår har Parkinsons stort sett blitt behandlet som én klinisk diagnose, definert av symptomer som skjelving, stivhet og treghet i bevegelsene. Men ifølge Tzoulis kan dette felles kliniske bildet skjule ulike underliggende biologiske mekanismer.
Med andre ord: to pasienter som tilsynelatende har samme diagnose, kan i realiteten være rammet av ganske ulike sykdomsprosesser på celleplan. Det kan også bidra til å forklare hvorfor fagfeltet så ofte har slitt med å omsette lovende ideer til terapeutiske gjennombrudd.
Én av fire
Kollegene beskriver ham som usedvanlig arbeidsom, med en rastløs energi i tilnærmingen til arbeidet. En besluttsomhet om ikke å la fagfeltet stå stille. De siste årene har en viktig del av Tzoulis' forskning fokusert på det som kan representere en mitokondriell undertype av Parkinsons sykdom.
Mitokondriene er cellens kraftverk, og har ansvaret for å produsere den biologiske energien kroppen trenger for å fungere. I en betydelig undergruppe av alle med Parkinsons sykdom (omtrent 20–25 %) har Tzoulis' team observert tegn på markert og nesten hjerneomfattende dysfunksjon i mitokondrienes energiproduserende maskineri, nærmere bestemt respirasjonskompleks I.
«Det ser ut til at om lag en femtedel til en fjerdedel av personer med Parkinsons sykdom har en så utbredt mitokondriell dysfunksjon i hjernen», sier Tzoulis.
Det er her historien begynner å bevege seg utover et enkeltstående forskningsfunn og mot et bredere skifte i hvordan Parkinsons sykdom kan forstås. Dersom en betydelig andel pasienter har en definerbar biologisk undertype, kan det bane vei for pasientstratifisering og til syvende og sist mer skreddersydde behandlinger.
Men før det kan skje, må forskerne først kunne identifisere disse pasientene ved hjelp av klinisk anvendelige tester. Hjernevev er ikke noe man kan ta prøver av i rutinepraksis, og oppgaven består derfor i å utvikle tilgjengelige biomarkører som kan påvise den mitokondrielle undertypen hos levende pasienter. Å utvikle slike verktøy er nå et viktig fokus for Tzoulis' forskningsgruppe.
Tzoulis er forsiktig. Dette er et krevende arbeid, men retningen begynner likevel å ta form: biomarkører, pasientstratifisering og målrettede kliniske studier. Det er her samtalen begynner å ligne behandling og forskning innen onkologi.
– Med kreft kan man ofte ta et bilde og se svulsten. Med Parkinsons har vi ikke et slikt direkte mål.
Hvorfor bruker dere ikke biomarkører?
Tzoulis svarer uten forbehold.
– Vi har dem ikke. Vi har ikke gode markører for diagnose, stratifisering eller for å følge sykdomsutviklingen.
Et system i endring
Tzoulis påpeker at utfordringen ikke bare ligger i selve sykdommen, men også i måten klinisk forskning er organisert på. For å møte dette utvikler han og hans samarbeidspartnere to studieplattformer: SLEIPNIR og HYDRA. Til sammen representerer de en ny tilnærming til klinisk utprøving, der flere behandlingskandidater kan evalueres innenfor et felles rammeverk, ofte med felles infrastruktur og, der det passer, en felles kontrollgruppe. Målet er ikke bare å gå raskere frem, men også å redusere risikoen for kostbare feilslag i sene faser.
I dag kan en konvensjonell klinisk studie i sen fase (fase 2b/3) i Parkinsons sykdom ta fem til åtte år, kreve flere hundre deltakere og koste svært store summer, uten noen garanti for suksess. Problemet er ikke bare at gjennombrudd fortsatt uteblir, men at hvert mislykket forsøk sluker så mye tid og innsats.
SLEIPNIR ble utviklet for å svare på et mer grunnleggende spørsmål tidligere i utviklingen: når et legemiddelkandidat faktisk når frem til hjernen og påvirker den biologiske prosessen den er ment å påvirke?
Til sammen skal de to plattformene skape en mer rasjonell pipeline for terapeutisk utvikling, der utvelgelse, hastighet og skalerbarhet er bygget inn i designet. Målet er ikke bare å finne én vellykket behandling, men å bedre sjansene for at virkelig effektive behandlinger kan komme frem.
Håp uten å love for mye
For Tzoulis er behandling likevel bare en del av bildet. En annen viktig front er forebygging. Hva om nevrodegenerativ sykdom kunne oppdages tidligere, eller til og med avbrytes før den kliniske fasen er fullt etablert?
Dette er en av ambisjonene bak to nylig tildelte forskningssentre som skal jobbe tett sammen: Mohn Research Center for Neuroprotection og ICoN: Innovation Center for Neuroresilience. Begge er bygget rundt et langsiktig skifte i fokus, fra å behandle etablert nevrodegenerativ sykdom mot tidligere deteksjon, biologisk forståelse og forebygging.
Å behandle symptomer er et stort og nødvendig skritt fremover, men å stoppe sykdommen før den i det hele tatt begynner, er det endelige målet.
Tilbake i den store konferansesalen er stemningen fortsatt dempet. Pasientene har ikke fått presentert noe gjennombrudd. Ingen mirakelkur.
Så kommer spørsmålet mange i salen egentlig venter på:
Hva er den mest realistiske tidsrammen for et gjennombrudd?
Tzoulis stopper opp og tenker før han svarer. Så kommer optimismen. Forsiktig. Avmålt. Troverdig.
«Når den første steinen faller ut av veggen, tror jeg resten av veggen vil rase raskt», sier Tzoulis.
Det er ikke et løfte. Men det er heller ikke bare håp. Det er kanskje den mest realistiske optimismen et fagfelt med 70 negative studier kan tilby.
«Vi kommer ikke til å gi opp.»
[No source text available to translate]
[No source text available to translate]
Også i Profiler
Charalampos Tzoulis: Kampen for å behandle Parkinsons sykdom
Charalampos Tzoulis er kanskje den hardest arbeidende mannen innen parkinsonforskningen. Han jobber døgnet rundt, med ett mål for øyet: Å oppnå det første virkelige gjennombruddet i kampen mot Parkinsons sykdom.
Johan Ericson: Våre stamceller er opp til 10 ganger mer effektive
De fleste forskere prøver å bremse Parkinson, eller lindre symptomene. Professor Johan Ericson prøver noe langt mer radikalt: Erstatte ødelagte nerveceller og gjenopprette funksjon, gjennom å dyrke frem nye dopaminceller som opereres inn i hjernen.
Bas Bloem: Nå har vi startet med persontilpasset Parkinson-behandling
For en av verdens ledende Parkinson-forskere, Bas Bloem, begynner fagfeltets fremtid med et radikalt perspektivskifte: Parkinson er ikke én sykdom, men millioner.