Charalampos Tzoulis: Kjemper for et gjennombrudd i Parkinsons sykdom
Charalampos Tzoulis er kanskje en av de mest hardtarbeidende forskerne innen parkinsonforskning. Hans eneste mål: Å oppnå det første virkelige gjennombruddet.
Informasjonen i denne artikkelen er kun til opplysningsformål og er ikke ment som medisinsk rådgivning. Rådfør deg alltid med kvalifisert helsepersonell ved medisinske spørsmål.
Rommet er stille. Ikke den uformelle, småpratende stillheten som ofte fyller en konferansesal før et foredrag begynner. Dette er en annen type stillhet. Norges Parkinsonforbund har invitert mennesker som lever med en alvorlig diagnose, og i rommet henger spørsmålene alle har kommet for å finne svar på:
Kommer det snart noe nytt? Et gjennombrudd, en behandling som faktisk kan bremse sykdommen? Hvordan vil livet bli herfra?
For menneskene her haster det. Hvor raskt vil kroppen svikte? Hvor lenge kan man gå uten hjelp? Hvor lenge kan man skrive, kneppe en skjorte, holde et barn eller barnebarn på fanget?
«I dag handler det ikke om det store gjennombruddet. Det handler om å oppnå et første gjennombrudd. Det har vi ikke hatt ennå.»
På scenen står professor Charalampos Tzoulis, en av de ledende stemmene innen parkinsonforskning internasjonalt. Hans arbeid har vunnet flere priser og utmerkelser, og han leder flere av de mest innovative initiativene i jakten på nye behandlinger for Parkinsons sykdom.
I Norge har Tzoulis bygget et forskningsmiljø som ikke bare er blant de sterkeste i Norden, men også blant de mest fremtredende i verden. Neuro-SysMed Senter for klinisk behandlingsforskning i nevrologiske sykdommer og K.G. Jebsen-senter for Parkinsons sykdom, begge ledet av Tzoulis, har blitt et knutepunkt for internasjonal forskning på sykdomsmekanismer, biomarkører og innovative kliniske studier.
For mange i publikum er Tzoulis mer enn en forsker. Han er en kilde til håp. Samtidig er Tzoulis en mann som snakker med en blanding av presisjon og urokkelig pragmatisme. Ingen overskriftsfangende løfter. Ingen raske seire. Tvert imot.
«Vi har fortsatt ikke hatt et eneste terapeutisk gjennombrudd utover symptombehandling. Til tross for tiår med forskning mangler vi fortsatt en sykdomsmodifiserende behandling for Parkinsons sykdom – det vil si en behandling som kan forsinke eller stoppe hastigheten av nevrodegenerasjon og sykdomsprogresjon. Det forteller oss noe viktig: vi mangler fortsatt en del av bildet. Vi må tenke annerledes, utfordre våre antakelser, og lære av de mange skuffelsene feltet allerede har møtt.»
For Tzoulis er det også en personlig historie i bakgrunnen. Da han vokste opp i Hellas, levde familien hans med en alvorlig sykdom: faren hans led av progressiv supranukleær parese (PSP), en alvorlig form for parkinsonisme. Han er nøye med ikke å redusere karrierevalget sitt til kun den erfaringen. I stedet beskriver han det som noe som forble i bakgrunnen gjennom årene, og som stille formet hans syn på sykdom og, kanskje, veien han til slutt valgte.
Mer enn 70 tilbakeslag
Senere setter Tzoulis seg ned i et lite møterom bak scenen i konferansesalen. Han forklarer mer detaljert hvordan over 70 forskjellige behandlinger for Parkinsons sykdom globalt er testet, uten at noen har vist seg å kunne bremse sykdomsutviklingen.
«Når du har forsøkt 70 ganger og fortsatt ikke har oppnådd et terapeutisk gjennombrudd, er det et tydelig tegn på at noe må gjøres annerledes.»
Tzoulis sier dette uten bitterhet. Nesten klinisk. Som en forsker som har sett et helt fagfelt støte mot den samme veggen i tiår.
Det finnes behandlinger som til en viss grad forbedrer symptomene, mest kjent levodopa. Teknologi som kan kjøpe tid, som dyp hjernestimulering. Men det finnes fortsatt ingen godkjent terapi som kan stoppe, eller til og med betydelig forsinke, den underliggende nevrodegenerative prosessen. Er premisset feil? Er problemet dypere enn mangelen på et enkelt effektivt legemiddel? Kan en del av vanskeligheten ligge i måten sykdommen selv er blitt forstått på?
Dette er en viktig del av Tzoulis' arbeid. Ved siden av arbeidet med å utvikle og evaluere nye behandlinger, stiller hans forskning også et bredere spørsmål: hva om Parkinson’s egentlig ikke er én sykdom?
«Det er et syndrom. Det er en konstellasjon av kliniske forstyrrelser,» sier Tzoulis.
I flere tiår har Parkinsons sykdom i stor grad blitt behandlet som en enkelt klinisk diagnose, definert av symptomer som skjelving, stivhet og langsomme bevegelser. Men ifølge Tzoulis kan dette vanlige kliniske bildet maskere ulike underliggende biologiske mekanismer.
«Vi har ingen biomarkør i dag som lar oss enkelt ta et øyeblikksbilde og si at noen har Parkinson’s. Diagnosen er fortsatt basert på en kombinasjon av kliniske tegn og symptomer.»
Med andre ord kan to pasienter som ser ut til å ha samme diagnose, faktisk være rammet av ganske forskjellige sykdomsprosesser på cellulært nivå. Det kan også bidra til å forklare hvorfor feltet så ofte har slitt med å omsette lovende ideer til terapeutiske gjennombrudd.
Én av fire
Hans kolleger beskriver ham som ekstremt hardtarbeidende, med en rastløs energi i sin tilnærming til arbeid. En besluttsomhet om ikke å la feltet stå stille. De siste årene har en viktig del av Tzoulis’ forskning fokusert på det som kan representere en mitokondriell undertype av Parkinsons sykdom.
Mitokondrier er cellenes kraftverk, ansvarlige for å produsere den biologiske energien kroppen trenger for å fungere. I en betydelig undergruppe av alle individer med Parkinsons sykdom (omtrent 20-25%), har Tzoulis’ team observert tegn på uttalt og nesten hjerneomfattende dysfunksjon i mitokondrienes energigenereringsmaskineri, spesielt respirasjonskompleks I.
«Det ser ut til at omtrent en femtedel til en fjerdedel av mennesker med Parkinsons sykdom har en så utbredt mitokondriell dysfunksjon i hjernen,» sier Tzoulis.
«Mitokondrier er som kjernekraftverk. Når de svikter, mister du essensiell energiproduksjon, men du får også skadelige biprodukter som kan forårsake omfattende biologisk skade – såkalte frie radikaler.»
Dette er der historien begynner å bevege seg utover et individuelt forskningsfunn og mot et bredere skifte i hvordan Parkinsons sykdom kan forstås. Hvis en betydelig andel av pasientene har en definerbar biologisk undertype, kan det bane vei for pasientstratifisering og, til syvende og sist, mer skreddersydde terapier.
Men før det kan skje, må forskere først kunne identifisere disse pasientene ved hjelp av klinisk anvendelige tester. Hjernevev er ikke noe man kan prøve rutinemessig, så oppgaven er å utvikle tilgjengelige biomarkører som kan oppdage den mitokondrielle undertypen hos levende pasienter. Utviklingen av slike verktøy er nå et viktig fokus for Tzoulis’ forskningsgruppe.
Tzoulis er forsiktig. Dette er en vanskelig oppgave, men retningen tar form: biomarkører, pasientstratifisering og målrettede kliniske studier. Dette er hvor samtalen begynner å ligne behandling og forskning innen onkologi.
– Med kreft kan du ofte ta et bilde og se svulsten. Med Parkinsons sykdom har vi ikke den typen direkte mål.
Hvorfor bruker dere ikke biomarkører?
Tzoulis svarer uten forbehold.
– Vi har dem ikke. Vi har ikke gode markører for diagnose, stratifisering, eller for å følge sykdomsutviklingen.
Et system i overgang
Tzoulis påpeker at utfordringen ikke bare ligger i selve sykdommen, men også i måten klinisk forskning er organisert på. For å møte dette utvikler han og hans samarbeidspartnere to studieplattformer: SLEIPNIR og HYDRA. Sammen representerer de en ny tilnærming til klinisk testing, der flere kandidatbehandlinger kan evalueres innenfor et felles rammeverk, ofte med delt infrastruktur og, der det er hensiktsmessig, en felles kontrollgruppe. Målet er ikke bare å bevege seg raskere, men også å redusere risikoen for kostbare feil i sen fase.
I dag kan en konvensjonell klinisk studie i sen fase (Fase 2b/3) for Parkinsons sykdom ta fem til åtte år, kreve flere hundre deltakere, og koste svært store summer, uten garanti for suksess. Problemet er ikke bare at gjennombrudd forblir unnvikende, men at hvert mislykkede forsøk forbruker så mye tid og innsats.
SLEIPNIR ble designet for å besvare et mer fundamentalt spørsmål tidligere i utviklingen: når et kandidatlegemiddel hjernen og påvirker den biologiske prosessen det er ment å påvirke? Behandlinger som mislykkes på dette stadiet kan filtreres ut før man går videre. De mest lovende kandidatene kan deretter tas inn i HYDRA, en større og mer adaptiv studiestruktur designet for å teste flere terapier mer effektivt.
Samlet sett er de to plattformene ment å skape en mer rasjonell utviklingsprosess for terapeutiske midler, en der utvelgelse, hastighet og skalerbarhet er innebygd i designet. Målet er ikke bare å finne en enkelt vellykket behandling, men å øke sjansene for at genuint effektive terapier kan dukke opp.
Håp uten å love for mye
For Tzoulis er imidlertid behandling bare en del av bildet. En annen viktig frontlinje er forebygging. Hva om nevrodegenerative sykdommer kunne identifiseres tidligere, eller til og med avbrytes før den kliniske fasen er fullt etablert?
Dette er en av ambisjonene bak to nylig tildelte forskningssentre som skal jobbe tett sammen: Mohn forskningssenter for nevrobeskyttelse og ICoN: Innovasjonssenter for nevroresiliens. Begge er bygget rundt et langsiktig skifte i fokus, fra behandling av etablert nevrodegenerativ sykdom mot tidligere deteksjon, biologisk forståelse og forebygging.
Behandling av symptomer er et stort og nødvendig skritt fremover, men å stoppe sykdommen før den i det hele tatt begynner, er det ultimate målet.
Tilbake i den store konferansesalen er stemningen fortsatt dempet. Pasientene har ikke blitt presentert for noe gjennombrudd. Ingen mirakelkur.
Så kommer spørsmålet mange i publikum virkelig venter på:
Hva er den mest realistiske tidsrammen for et gjennombrudd?
Tzoulis pauser for å tenke før han svarer. Så kommer optimismen. Forsiktig. Målt. Troverdig.
«Når den første steinen faller fra veggen, tror jeg resten av veggen vil falle raskt,» sier Tzoulis.
«Jeg tror at for noen som blir diagnostisert i dag, vil et gjennombrudd skje i løpet av den personens levetid. Jeg ser for meg en behandling som betydelig kan bremse sykdommen. Og forhåpentligvis, i nær fremtid, vil vi bevege oss enda lenger oppstrøms – mot tidlig deteksjon og sann forebygging.»
Det er ikke et løfte. Men det er heller ikke bare håp. Det er kanskje den mest realistiske optimismen et felt med 70 negative studier kan tilby.
«Vi kommer ikke til å gi opp.»
Også i Profiler
Roger Barker: Forbi «gjennombruddet»
«Jeg tror ikke vi trenger en kur,» sa nevroforsker Roger Barker. «Hvis du kan bremse det med 50 prosent og oppdage det tidlig, har du sannsynligvis lykkes.»
Jimmy Choi på WPC2026: Hvorfor trening har blitt feltets mest presserende medisin
Til tross for tiår med forskning og milliarder investert, kan forskere fortsatt ikke stoppe Parkinsons sykdom. Foreløpig, sier utholdenhetsutøver og Parkinson-forkjemper Jimmy Choi, kan den mest effektive intervensjonen være noe langt mindre futuristisk enn mange har håpet på: trening.
Anders M. Leines: Etter at bildet endret seg
I mer enn et tiår har Anders M. Leines dokumentert Parkinson fra innsiden. Først ville han endre hvordan sykdommen ble sett. Ti år senere vendte han tilbake til de samme menneskene, og fant en mørkere historie om tid og identitet.
