Johan Ericson: Våre stamceller er opp til 10 ganger mer effektive

Johan Ericson står foran fem hundre mennesker i en konferansesal i Oslo. På skjermen bak ham et bilde med et snitt av en hjerne.

– Se her!

– Det grønne markerer dopaminproduserende nerveceller. Ikke bare til stede, men også aktive. Levende, integrert og koblet på.

Ericson skifter bilde. En annen hjerne, men samme snitt. Nesten uten grønt. Forskjellen er ikke subtil. Den er brutal. Den ene virker. Den andre gjør det ikke.

Ericson går tilbake til det første bildet. Holder pekeren stille et øyeblikk.

– Det er slik vi vil ha det, mye grønt!

Ingen retorikk. Ingen pause for effekt. Likevel er det vanskelig å høre det som noe annet enn en programerklæring. I de få ordene ligger både en metode, en kritikk av feltet og et håp om at behandling av Parkinson en dag kan bety noe mer enn å forsinke forfallet.

Senere samme kveld sitter Ericson i salongene på hotellet. Servitører glir mellom bordene med innøvd diskresjon. Samtaler føres på en måte som antyder at de ikke er ment å høres av andre. Ericson bestiller en øl, og beskriver prosjektet sitt med den nøkternheten bare forskere med virkelig store ambisjoner ser ut til å mestre.

Hva om Parkinson ikke bare kan bremses, men helt eller delvis repareres?

Ericson smiler litt når det blir formulert slik.

– Ja, det er jo den intuitive måten å forstå det på. Celler går tapt, og vi prøver å erstatte dem. Men det høres enklere ut enn det er.

Rene premisser

Det finnes forskningsideer som er så kompliserte at de nesten ikke lar seg fortelle. Og så finnes det ideer som er så enkle i formen at de virker nesten overveldende. Ericsons prosjekt tilhører den siste kategorien. Ikke fordi det faktisk er enkelt, men fordi premisset er så rent at det nesten oppleves for godt til å kunne være sant.

Ved Parkinson dør bestemte dopaminproduserende nerveceller i hjernen. Ericsons prosjekt går ut på å lage nye. Ikke i metaforisk forstand. Ikke som en vag fremtidsvisjon. Ikke som et markedsført løfte fra bioteknologiens ytterkant. Men helt konkret: Dyrke frem nye dopaminceller i laboratoriet og operere dem inn i hjernen, med mål om at de skal overleve, modnes, produsere dopamin og koble seg inn i det eksisterende nettverket.

Ericson er ikke gründeren som snakker i slagord, og ikke en av disse moderne forskerskikkelsene som bærer sin egen fremtid som et personlig brand. Ikke Silicon Valley. Ikke store ord om revolusjon. Han er professor, stamcelleforsker og laboratoriemenneske, med bakgrunn i grunnforskning og et språk som hele tiden trekker mot det presise. Kanskje er det nettopp derfor det treffer.

For mens store deler av Parkinson-forskningen i dag handler om å forstå sykdomsmekanismer, identifisere undergrupper, bremse celledød eller lindre symptomer, arbeider Ericson med en idé som er langt enklere å gripe – og derfor også langt mer oppsiktsvekkende i sin rekkevidde. Det han forsøker på, er ikke i første rekke å beskytte det som fortsatt er igjen. Det er å erstatte det som allerede er borte.

Det er her Ericson går i en annen retning enn mange andre.

– Det finnes mye viktig forskning som handler om å bremse sykdomsprosesser, forstå biologien bedre, eller finne hvilke pasienter som vil ha nytte av ulike behandlinger.

– Det vi prøver å gjøre, er noe annet. Vi forsøker å gjenopprette funksjon.

Det er et ord han bruker ofte: funksjon. Ikke mirakel. Ikke kur. Ikke quick fix. Funksjon.

– Hvis dette virker slik vi håper, handler det ikke først og fremst om symptomlindring i klassisk forstand. Det handler om å gi noe tilbake. Å erstatte celler som er gått tapt, slik at hjernens egne nettverk igjen kan fungere bedre.

Hvordan lager man nye hjerneceller?

Forklaringen begynner med en type celler som i seg selv høres ut som ren science fiction: Pluripotente stamceller.

Dette er celler som kan utvikle seg til nesten alle celletyper i kroppen. I laboratoriet fungerer de som en slags biologiske blanke ark, eller byggesteiner som ennå ikke har bestemt seg for hva de skal bli. Men å ha slike celler er ikke det samme som å kunne bruke dem. Utfordringen ligger i å få dem til å bli akkurat det man trenger – verken mer eller mindre.

– Utfordringen er ikke å lage celler, utfordringen er å lage riktig celle.

I laboratoriet hans styres disse stamcellene gjennom et nøye kontrollert utviklingsprogram. Ved hjelp av signalmolekyler, blant annet retinsyre, forsøker forskerne å etterligne de samme biologiske prosessene som finner sted i fosterhjernen når dopaminproduserende nerveceller dannes.

Målet er ikke bare å lage nevroner. Målet er å lage en spesifikk subtype: Dopaminerge forløperceller av den typen som normalt finnes i substantia nigra, de cellene som senere kan modnes til akkurat de dopaminproduserende nervecellene som går tapt ved Parkinson.

– Det avgjørende er at vi ikke bare lager nevroner generelt.

– Vi må lage riktig type. De cellene som går tapt ved Parkinson, er en helt bestemt subtype dopaminnevroner. Hvis du ikke får den riktige celleidentiteten, får du heller ikke den effekten du er ute etter.

Det er her Ericsons faglige signatur ligger. Ikke bare i ideen om celleerstatning, men i presisjonen. I evnen til å styre stamcellene mot den riktige skjebnen. Ikke “hjerneceller” i løs betydning, men akkurat den subtypen som går tapt ved Parkinson.

Når cellene er produsert, dyrkes og renses de videre under kontrollerte forhold. Målet er å få et celleprodukt der andelen av de riktige cellene er høy, og andelen av uønskede celler så lav som mulig. Det kan høres ut som en teknisk detalj. I realiteten står mye av hele slaget om nettopp dette.

– Et av de store problemene i feltet har vært at utbyttet av de cellene man faktisk trenger, ofte er ganske lavt. Hvis transplantatet inneholder for få av de terapeutisk relevante dopamincellene og for mange andre celler, blir både effekt og sikkerhet dårligere.

Han sier det nesten lakonisk, som om han beskriver noe som burde være opplagt. Men i det ligger også noe av hans kritikk av feltet slik det har utviklet seg. For lenge har man, slik han ser det, akseptert et for lavt utbytte av riktige celler.

Det er denne ene setningen du kan tenke med når du skal forstå hele prosjektet:

Hvis dette fungerer, er det fordi de har løst cellekvalitet, ikke fordi ideen er ny.

Ericsons implisitte kritikk av resten av feltet er enkel: Problemet har ikke først og fremst vært at forskere har tenkt feil. Problemet har vært at de har laget for dårlige celler.

– Ser du på mange av de tidligere metodene, får du relativt få av de dopamincellene du faktisk er ute etter.

– Da blir spørsmålet: hvor godt kan dette egentlig fungere i pasienter?

I presentasjonen tidligere på dagen hadde han vist dette visuelt.

Først en serie diagrammer: Stamceller som styres gjennom et utviklingsløp, via signalmolekyler, til det han kaller dopaminerge forløperceller. Deretter transplantasjon. Så, etter tid: Det samme bildet som på lerretet.

Grønt.

Ikke bare som illustrasjon, men som målepunkt.

– Det vi ønsker, er høyest mulig andel av riktige celler. Det er der mye av forskjellen ligger.

På noen av slidene sammenlignes metoder. I enkelte transplantater er det knapt synlig signal. I andre er det tett grønt nettverk.

Forskjellen er ikke teoretisk.

Den er synlig.

En idé med historisk ballast

Celleterapi for Parkinson er ikke et nytt innfall. Tvert imot hviler hele feltet på en lang og komplisert historie.

Allerede på 1980- og 90-tallet ble det gjennomført transplantasjonsforsøk der man brukte føtalt vev fra aborterte fostre for å erstatte tapte dopaminceller. Resultatene var ujevne, men i enkelte tilfeller oppsiktsvekkende. Noen pasienter fikk markant bedring, og i de mest vellykkede tilfellene kunne mennesker med alvorlige Parkinson-symptomer vende tilbake til et langt mer normalt liv.

– Det finnes pasienter fra de studiene som fikk betydelig bedring. I noen tilfeller kunne de slutte med symptomatisk behandling og gå tilbake til et mer normalt arbeidsliv.

Det er viktig, understreker han, fordi det betyr én ting:

– Vi har faktisk et "proof of concept" i mennesker. Vi vet at prinsippet, altså det å erstatte tapte dopaminceller, kan fungere.

Problemet var at denne tilnærmingen aldri kunne bli en behandling i større skala. Tilgangen på vev var begrenset. Biologien var vanskelig å standardisere. Modellen var både praktisk og etisk utfordrende.

Stamcellene endrer det.

De gjør det i prinsippet mulig å produsere store mengder celler under kontrollerte forhold, med definert kvalitet og større grad av standardisering. Det er derfor dette feltet nå igjen oppleves som levende.

Men at prinsippet kan fungere, er ikke det samme som at enhver stamcellebasert tilnærming vil gjøre det.

– Det avgjørende spørsmålet er om de cellene vi lager, faktisk holder den kvaliteten som kreves. Oppfører de seg som kroppens egne dopaminnevroner? Overlever de? Modnes de riktig? Integreres de i nettverket? Det er det vi prøver å dokumentere.

Hans egen påstand er at de kommer nærmere enn andre. Ikke fordi ideen er ny, men fordi kvaliteten på celleproduktet er høyere. Han mener metoden deres gir vesentlig høyere andel terapeutisk nyttige dopaminceller enn tidligere tilnærminger, i intervjuer snakker han om opptil ti til tjue ganger høyere utbytte av relevante celler.

Hvis det stemmer, er det ikke en detalj. Det er hele forskjellen.

Det feltet har slitt med

Det er sjelden forskere sier det helt ut om hverandre i offentlige sammenhenger, men i Ericsons fremstilling ligger en tydelig konflikt.

Feltet har, slik han ser det, lenge brukt metoder som ligner hverandre. Den grunnleggende tanken har vært den samme. Men utbyttet av de cellene man faktisk trenger, dopaminnevronene, har ofte vært lavt. I praksis kan det være bare 2 til 10 prosent.

Resten er andre celler. Umodne celler. Irrelevante celler. Celler som tar plass uten å gi ønsket terapeutisk effekt.

– Hvis produktet hovedsakelig består av andre celletyper, tar de plass i hjernen uten å gi ønsket terapeutisk effekt. I verste fall kan et for stort transplantat gi vevsskade, selv om det ikke er kreft eller tumordannelse.

Det er denne delen av presentasjonen som gjør sterkest inntrykk. Ikke de største løftene, men den tørre logikken: Hvis du skal erstatte tapte dopaminnevroner, må du faktisk ha nok av dem. Ikke bare en vag cocktail av celler som kanskje gjør noe nyttig.

Dermed handler prosjektet hans mindre om en spektakulær idé enn om en streng kvalitetskontroll.

Kvalitet over kvantitet

Det er også slik han forklarer dose-spørsmålet. De fleste kliniske studiene som pågår nå, har grovt sett gitt pasientene mellom 2 og 15 millioner celler totalt. Men, påpeker han, det avgjørende er ikke bare antallet. Hvis kvaliteten er høy, trenger du ikke nødvendigvis enorme mengder.

– Det finnes omtrent 300 000 dopaminceller per hemisfære i det relevante systemet, så i teorien trenger du ikke enorme mengder dersom du faktisk har de riktige cellene. I tillegg finnes det ulike subtyper dopaminnevroner, og det er særlig A9-subtypen som er viktig for de motoriske symptomene ved Parkinson. Det gjør dette enda mer komplisert.

Så det handler ikke bare om hvor mange celler du setter inn.

Det handler om hva slags celler de er.

De vanskeligste spørsmålene

Det er her det journalistiske instinktet må slå inn. For det er lett å la seg rive med av fortellingen: døde celler erstattes med nye. Hjernen repareres. Fremtiden flyttes frem.

Men biologien er full av elegante ideer som har strandet mellom rotte og menneske.

Det vanlige motargumentet er at det er stor forskjell på rotter og mennesker. Mange ting ser lovende ut preklinisk og faller sammen i kliniske studier.

– Det er helt riktig, og derfor må man være forsiktig. Men her har vi et ekstra holdepunkt, fordi det allerede finnes historiske data i mennesker som viser at celletransplantasjon kan fungere. Spørsmålet er om stamcelleproduktet er godt nok.

Dette er punktet der de fleste lovende ideer i medisinen møter sin vanskeligste test. Overgangen fra modell til menneske.

– Den største usikkerheten er alltid hva som skjer når cellene gjør det vi håper etter at de kommer inn i menneskehjernen, de må overleve, modnes, produsere dopamin og koble seg inn i systemet på en meningsfull måte. Og de må gjøre det uten å skape problemer.

På en av de siste slidene står ett ord:

Sikkerhet.

Under det: en kort liste. Feil celletyper. Overvekst. Uønskede effekter. Tumordannelse. Plassproblemer i hjernen.

– Hjernen er allerede full. Hvis du setter inn celler som ikke bare gjør jobben sin, men også tar opp plass de ikke skal ta, kan det i seg selv bli et problem.

Det er en påminnelse om hva som gjør denne forskningen så krevende. Ikke bare at man skal lage riktige celler, men at de riktige cellene må opptre riktig, på riktig sted, i riktig antall, over lang tid, i et av kroppens mest komplekse organer. Dette er ikke en behandling som kan skrus av eller justeres i etterkant. Det er et inngrep.

Og selv om mye av Parkinsons mest kjente symptomer er knyttet til dopamin, er Parkinson mer enn en dopaminsykdom. Det er også en sykdom med ikke-motoriske symptomer, ulike undergrupper og en biologi som ennå ikke er fullt ut kartlagt. Selv om man lykkes med å erstatte dopaminceller, betyr ikke det nødvendigvis at alle sider ved sykdommen forsvinner.

– Jeg tror ikke én behandling vil løse alt ved Parkinson. Sykdommen er mer sammensatt enn som så. Men hvis vi kan gjenopprette det dopaminsystemet som er gått tapt, kan vi flytte grensene for hva som er mulig ganske betydelig.

Menneskeforsøkene som gjør feltet vanskelig å avvise

Det finnes allerede kliniske studier globalt. Feltet er ikke lenger på idéstadiet. Både embryonale stamceller og iPS-celler brukes i prosjekter som har kommet inn i tidlig klinisk fase.

Ericson er ikke først på banen. Det vet han. Han fremhever det også selv.

– Vi er på ingen måte først på banen. Men vi tror vi kan ha en bedre metode.

Han peker særlig på en studie fra Sør-Korea, som han omtaler som svært lovende.

– Da den prekliniske studien deres kom, så jeg med en gang at transplantatene så bedre ut enn det man vanligvis ser. De har nå evaluert det første året i tolv transplanterte pasienter, og alle tolv har vist symptomatisk forbedring. Gruppen som fikk flest celler, ser ut til å ha fått enda bedre klinisk effekt. Det er et viktig signal om at denne typen terapi faktisk kan virke i en betydelig andel pasienter.

Det er ikke endelig bevis. Men det er nok til å gjøre det vanskelig å avvise hele feltet som ønsketenkning. Prinsippet kan fungere. Spørsmålet er hvor godt, hvor sikkert, og for hvem.

Det er også her Ericsons påstand om å være “best in class” får en viss mening. Han sier ikke at de er først. Han sier at de kan være bedre.

Hvem vil kunne hjelpes?

Et annet spørsmål følger naturlig: Hvilke pasienter er dette egentlig for?

Ikke nødvendigvis de aller sykeste. Ikke nødvendigvis de som bare har hatt milde symptomer en kort stund. Snarere et sted midt imellom.

– Slik det ser ut nå, sannsynligvis pasienter midt i sykdomsforløpet. Tidligere resultater tyder på at det kan være best å behandle relativt tidlig. Venter man for lenge, kan responsen bli dårligere.

Samtidig vil de første kliniske utprøvingene alltid være forsiktige, nettopp fordi man både må måle effekt og kartlegge sikkerhet.

– De første studiene er alltid konservative, fordi det kan være farlig, det kan være feil. Man må vite om det oppstår tumorer, overvekst eller andre uønskede effekter. Derfor starter man ikke med de aller sykeste.

Det gjør prosjektet mindre enkelt enn den umiddelbare fortellingen tilsier. Dette er ikke “én operasjon og så er saken løst” i en populærkulturell forstand. Det er mer presist å si at han forsøker å gjøre det biologisk mulig å gi deler av funksjonen tilbake til utvalgte pasienter – i første omgang sannsynligvis i nøye definerte grupper.

Likevel er det vanskelig å komme unna den underliggende dramatikken. For i et sykdomsfelt der så mye handler om forsinkelse, bremsing, justering og håndtering, bærer dette i seg en annen type løfte.

Ikke at tiden skal stoppes.

Men at noe tapt kan bygges opp igjen.

Når han får spørsmålet om dette i beste fall kan gjøre pasienter “nesten friske”, veier han ordene før han svarer.

– Folk er ofte forsiktige med å bruke ordet kur, og det er forståelig. Men i de mest vellykkede historiske transplantasjonsforsøkene fantes det jo pasienter som fikk så stor bedring at de kunne slutte med symptomatisk behandling og komme tilbake til et normalt arbeidsliv. Så i et optimalt scenario kan man komme veldig langt.

Han stopper der.

Ikke fordi han ikke ser storheten i det han arbeider med. Men fordi han er forsker nok til å vite forskjellen mellom et håp, et prinsipp og en behandling.

Samtalen er over

Utenfor går Oslo videre i sitt eget tempo. Trikker, taxier, mennesker med handleposer, kontorfolk på vei hjem, turister som stanser ved inngangen for å ta bilde av fasaden.

Inne i salongene har et portrettintervju handlet om noe som for få tiår siden ville ha tilhørt ren spekulasjon: å dyrke frem nye hjerneceller og sette dem inn i et skadet nervesystem, ikke for å dempe symptomene utenfra, men for å bygge opp igjen noe av det som er ødelagt.

Hvor langt det vil gå, vet ingen ennå. Ikke Ericson heller. Han er for mye av en forsker til det.

Men hvis han lykkes, vil Parkinson ikke lenger bare være en sykdom man forsøker å leve med lengst mulig.

Da vil det også være en sykdom der noe av det ødelagte faktisk kan bygges opp igjen.