Charalampos Tzoulis: Kampen for å behandle Parkinsons sykdom
Charalampos Tzoulis er kanskje den hardest arbeidende mannen innen parkinsonforskningen. Han jobber døgnet rundt, med ett mål for øyet: Å oppnå det første virkelige gjennombruddet i kampen mot Parkinsons sykdom.
Informasjonen i denne artikkelen er kun til opplysningsformål og er ikke ment som medisinsk rådgivning. Rådfør deg alltid med kvalifisert helsepersonell ved medisinske spørsmål.
Det er stille i rommet. Ikke den uformelle, pratsomme stillheten som ofte fyller en konferansesal før et foredrag begynner. Det er en annen type stillhet. Parkinsons forening har invitert mennesker som lever med en alvorlig diagnose, og i rommet henger spørsmålene alle har kommet hit for å finne svar på:
Kommer det snart noe nytt? Et gjennombrudd, en behandling som faktisk kan bremse sykdommen? Hvordan vil livet bli herfra og ut?
For menneskene her er tiden avgjørende. Hvor raskt vil kroppen svikte? Hvor lenge kan man gå uten hjelp? Hvor lenge kan man skrive, kneppe en skjorte, holde et barn eller barnebarn på fanget?
«I dag handler det ikke om det store gjennombruddet. Det handler om å oppnå et første gjennombrudd. Det har vi ikke hatt ennå.»
På scenen står professor Charalampos Tzoulis. I norsk Parkinson-forskning har han oppnådd nesten stjernestatus. Fra Bergen har han bygget opp et forskningsmiljø som ikke bare regnes som et av de sterkeste i Norden, men også blant de mest fremtredende i verden. K.G. Jebsen-senteret og Neuro-SysMed har blitt et knutepunkt for internasjonal forskning på sykdomsmekanismer, biomarkører og forebygging.
For mange i publikum er Tzoulis ikke bare en forsker. Han er en kilde til håp. Samtidig er Tzoulis en mann som snakker med en blanding av presisjon og urokkelig pragmatisme. Ingen overskriftskapende løfter. Ingen raske seire. Tvert imot.
«Vi har fortsatt ikke hatt en eneste studie som har gitt et konkret gjennombrudd. Så det er noe vi ikke gjør riktig. Vi må tenke litt ‘utenfor boksen’. Vi må se tilbake på alle våre feil og lære av dem.»
For Tzoulis ligger det også en personlig historie i bakgrunnen. Han vokste opp i Hellas, og familien hans levde med alvorlig sykdom: Faren hans led av en nevrologisk lidelse. Tzoulis selv ønsker ikke å gjøre dette til en enkel forklaring på hvorfor han senere valgte å vie livet sitt til nevrologi. Han beskriver det snarere som noe som har ligget i underbevisstheten hans, og som over tid kan ha vært med på å forme både hans syn på sykdom og valgene han tok.
70 tilbakeslag
Senere setter Tzoulis seg ned i et lite møterom bak scenen i konferansesalen. Han forklarer mer detaljert hvordan over 70 forskjellige behandlinger for Parkinsons sykdom har blitt testet globalt, uten at noen har vist seg i stand til å bremse sykdommens progresjon.
«Når man har prøvd 70 ganger globalt og mislyktes, er det et klart signal om at noe må gjøres annerledes.»
Tzoulis sier dette uten bitterhet. Nesten klinisk. Som en forsker som har sett et helt forskningsfelt slå hodet mot samme vegg i flere tiår.
Det finnes medisiner som lindrer symptomene. Levodopa. Teknologi som kan kjøpe tid, som dyp hjernestimulering. Men ingen godkjent behandling som faktisk stopper eller i betydelig grad forsinker den underliggende nevrodegenerative prosessen. Er premisset feil?
Det er her Tzoulis skiller seg ut. For prosjektet hans handler ikke bare om å finne et nytt legemiddel. Det handler om å stille et mer grunnleggende spørsmål: Hva om Parkinsons ikke bare er én sykdom?
«Det er et syndrom. Det er en samling av kliniske lidelser,» sier Tzoulis.
Den setningen oppsummerer hele hans forskningslinje. I flere tiår har Parkinsons i praksis blitt behandlet som en enkelt, samlet diagnose, definert av symptomer: skjelvinger, stivhet, langsomme bevegelser. Men ifølge Tzoulis kan det kliniske bildet skjule flere forskjellige biologiske sykdomsmekanismer.
– Vi har i dag ingen biomarkører som gjør at vi bare kan ta et øyeblikksbilde og si at noen har Parkinsons. Det er en kombinasjon av kliniske symptomer.
Dette betyr at to pasienter med tilsynelatende samme diagnose kan ha helt forskjellige sykdomsforløp på cellenivå. Og kanskje er dette også forklaringen på hvorfor feltet har mislyktes så mange ganger.
En av fire
Kollegene beskriver ham som ekstremt arbeidsom, med en rastløs energi i sin tilnærming til arbeidet. En vilje til å ikke la feltet stå stille. I Bergen har Tzoulis de siste årene identifisert det som kan være et av de viktigste sporene til dags dato: en mitokondriell undertype. Mitokondrier er cellenes kraftverk, systemet som produserer den energien kroppen trenger for å fungere. Hos omtrent én av fire pasienter ser forskerne tegn på alvorlig dysfunksjon i mitokondriell kompleks I.
«Så det ser ut til å stemme at omtrent en femtedel til en fjerdedel har en slik utbredt mitokondriell dysfunksjon i hjernen,» sier Tzoulis.
«Mitokondrier er som atomkraftverk. Når de svikter, oppstår det en lekkasje av skadelige stoffer, frie elektroner som effektivt kan brenne hull i cellemembranen.»
Det er her historien går fra forskningsnyheter til et potensielt paradigmeskifte. Hvis én av fire pasienter har en klart definerbar biologisk undertype, utfordrer det hele den tradisjonelle forståelsen av Parkinsons som én enkelt sykdom.
På samme måte snakker vi ikke lenger om én enkelt behandling for alle, men i stedet om målrettede terapier for biologiske undergrupper. Presisjonsmedisin.
– Absolutt. Men vi er ikke der ennå.
Tzoulis er forsiktig. Likevel er retningen klar: biomarkører, muskelvev, blodprøver, pasientstratifisering, målrettede kliniske studier. Det er her samtalen begynner å ligne på behandling og forskning innen kreftmedisin.
– Ved kreft kan man ofte ta et bilde og se svulsten. Ved Parkinsons har vi ikke et slikt direkte mål.
– Vi har ikke gode resultatmål. Vi kan ikke ta en blodprøve og måle en markør som forteller oss om sykdommen utvikler seg saktere.
Hvorfor bruker dere ikke biomarkører?
Tzoulis svarer uten forbehold.
– Vi har dem ikke. I hvert fall ikke gode nok biomarkører.
Et system i endring
Tzoulis påpeker at utfordringen ikke bare ligger i selve sykdommen, men i hvordan forskningen er organisert. I dag presenterer han to plattformer som er utviklet for å endre nettopp dette: SLEIPNIR og HYDRA. De representerer en ny generasjon kliniske studier, der flere legemidler kan testes parallelt innenfor samme struktur, ofte mot en felles placebogruppe. Målet er ikke bare å få fart på prosessen, men også å redusere risikoen for at store studier mislykkes sent i prosessen.
For tiden tar en typisk fase 2b/3-studie, der man går direkte fra effektprøving til bekreftelse i samme studie, mellom fem og åtte år. Slike studier krever flere hundre deltakere og kan koste hundre millioner dollar, uten garanti for resultater. Problemet er ikke bare at vi ikke finner løsningen, men at det tar nesten et tiår hver gang vi prøver og mislykkes.
SLEIPNIR er utviklet for å avgjøre tidligere i prosessen om et legemiddel faktisk når hjernen og påvirker de biologiske prosessene det er ment å målrette mot. Kandidater som ikke gjør dette, stoppes før man går videre. De mest lovende flyttes over til HYDRA, hvor flere behandlinger kan testes samtidig i store, adaptive studier. Ambisjonen er å forkorte tiden det tar å få svar, utnytte pasientene mer effektivt og øke sannsynligheten for at en av kandidatene faktisk vil være effektiv.
Samlet sett utgjør dette en mer effektiv pipeline, der utvalg, hastighet og skalerbarhet er innebygd i selve studiedesignet, og der målet ikke bare er å finne én enkelt behandling, men å øke sannsynligheten for at noen faktisk vil lykkes.
Håp uten løfter
Tilbake i den store konferansesalen er stemningen fortsatt dempet. Pasientene har ikke fått presentert noe gjennombrudd. Ingen mirakelkur.
Så kommer spørsmålet mange i publikum egentlig venter på:
Hva er den mest realistiske tidsrammen for et gjennombrudd?
Tzoulis tar en pause for å tenke seg om før han svarer. Så kommer optimismen. Forsiktig. Avmålt. Troverdig.
«Når den første mursteinen faller fra muren, tror jeg resten av muren vil rase sammen», sier Tzoulis.
«Jeg tror at for noen som får diagnosen i dag, vil et gjennombrudd skje i løpet av dennes levetid. Jeg ser for meg en behandling som kan bremse sykdommen betydelig.»
Det er ikke et løfte. Men det er heller ikke bare håp. Det er kanskje den mest realistiske optimismen et felt med 70 negative studier kan tilby.
«Vi kommer ikke til å gi opp.»
Også i Profiler
Johan Ericson: Våre stamceller er opp til 10 ganger mer effektive
De fleste forskere prøver å bremse Parkinson, eller lindre symptomene. Professor Johan Ericson prøver noe langt mer radikalt: Erstatte ødelagte nerveceller og gjenopprette funksjon, gjennom å dyrke frem nye dopaminceller som opereres inn i hjernen.
Bas Bloem: Nå har vi startet med persontilpasset Parkinson-behandling
For en av verdens ledende Parkinson-forskere, Bas Bloem, begynner fagfeltets fremtid med et radikalt perspektivskifte: Parkinson er ikke én sykdom, men millioner.
Roger Barker: Forbi «gjennombruddet»
«Jeg tror ikke vi trenger en kur», sa nevroforskeren Roger Barker. «Hvis du kan bremse den med 50 prosent og fange folk opp tidlig, har du sannsynligvis klart det.»
