Autoimmunitet

Immunforsvaret er kroppens forsvarsnettverk. Det er utviklet for å gjenkjenne og fjerne fremmede inntrengere som bakterier, virus og sopp. En avgjørende egenskap ved et friskt immunforsvar er selvtoleranse. Dette er evnen til å skille kroppens egne friske celler («selv») fra fremmede enheter («ikke-selv»). Autoimmunitet oppstår når denne selvtoleransen svikter. Immunforsvaret oppfatter feilaktig normale kroppskomponenter som trusler og angriper dem. Dette fører til betennelse og vevsskade.

Dette feilrettede angrepet utføres med de samme verktøyene som immunforsvaret bruker mot ekte patogener: antistoffer og T-celler. Ved autoimmune tilstander produserer kroppen «autoantistoffer» som er rettet mot selvantigener på overflaten av egne celler. I tillegg dannes «autoreaktive T-celler» som direkte angriper friskt vev. Hvilke celler eller vev som rammes, avgjør hvilken autoimmun sykdom som utvikler seg. Ved diabetes type 1 ødelegger immunforsvaret for eksempel de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen. Ved multippel sklerose angripes myelinskjeden som beskytter nervefibrene. Ved leddgikt rettes angrepet først og fremst mot leddhinnen.

Autoimmunitet er en egen kategori av forstyrrelser i immunforsvaret. Immunsvikt innebærer et svekket eller underaktivt immunrespons. Hypersensitivitet, som allergier, innebærer en overreaksjon på ufarlige ytre stoffer. Autoimmunitet, derimot, er et feilrettet angrep på kroppen selv. De nøyaktige årsakene til autoimmunitet er ikke fullt ut forstått. De antas å skyldes et komplekst samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. Enkelte har en genetisk disposisjon, ofte knyttet til bestemte HLA-gener (humane leukocyttantigener), som gjør dem mer mottakelige. Denne mottakeligheten kan så utløses av en ytre faktor, for eksempel en virus- eller bakterieinfeksjon, eksponering for visse kjemikalier eller til og med fysisk skade.

For pasienter innebærer en autoimmun diagnose ofte å leve med en kronisk tilstand som kan påvirke livskvaliteten betydelig. Disse sykdommene kjennetegnes av perioder med oppbluss, der symptomene forverres, og remisjon, der symptomene avtar. Det finnes mer enn 80 anerkjente autoimmune sykdommer. Til sammen rammer de millioner av mennesker globalt, og forekomsten er merkbart høyere hos kvinner. Å forstå mekanismene bak autoimmunitet er et sentralt felt innen medisinsk forskning. Slik kunnskap er avgjørende for å utvikle mer effektive diagnostiske metoder og behandlinger. Behandlingen retter seg ofte mot å lindre symptomer og dempe det overaktive immunforsvaret. Aktuelle legemidler er kortikosteroider, immundempende medisiner og målrettede biologiske legemidler som griper inn i bestemte deler av immunresponsen.