Vagusnerven

Vagusnerven er den tiende hjernenerven (CN X). Navnet kommer fra det latinske ordet for «vandrende», en treffende beskrivelse av en nerve som utspringer fra hjernestammen og slynger seg gjennom halsen og brystkassen ned i buken. Den forgrener seg og innerverer de fleste av kroppens store organer. Vagusnerven er en blandet nerve. Det betyr at den inneholder både motoriske (efferente) fibre som sender signaler fra hjernen til kroppen, og sensoriske (afferente) fibre som formidler informasjon fra kroppen tilbake til hjernen. Omtrent 80 % av fibrene er sensoriske. Dette gjør nerven til en avgjørende bane for interosepsjon, altså sansen for kroppens indre tilstand.

Som hovedkomponent i det parasympatiske nervesystemet står vagusnerven sentralt i kroppens «hvile og fordøyelse»-funksjoner. Den motvirker «kjemp eller flykt»-responsen fra det sympatiske nervesystemet ved å senke hjertefrekvensen, fremme fordøyelsen gjennom å stimulere magesyresekresjon og tarmmotilitet, og styre deler av respirasjonen og talen (via strupehodet). Dette omfattende nettverket utgjør en primær kommunikasjonslinje i tarm-hjerne-aksen. Det lar hjernen overvåke og motta informasjon fra fordøyelsessystemet og andre indre organer.

Vagusnerven er ett av tolv par hjernenerver som utgår direkte fra hjernen, i motsetning til spinalnervene som utgår fra ryggmargen. Den er hovednerven i den parasympatiske delen av det autonome nervesystemet, som i stor grad virker ubevisst for å regulere kroppsfunksjoner. Handlingene står i kontrast til den sympatiske delen, som forbereder kroppen på intens fysisk aktivitet. Sammen opprettholder disse to systemene homeostase, et stabilt indre miljø. Vagusnervens store utbredelse og mangfoldige funksjoner gjør den til en unik og kritisk komponent i dette regulerende nettverket.

Vagusnerven har stor klinisk betydning for både pasienter og forskere. Dysfunksjon kan føre til tilstander som gastroparese (forsinket magetømming) eller vasovagal synkope, en vanlig årsak til besvimelse utløst av et plutselig fall i hjertefrekvens og blodtrykk. Nerven har også blitt et mål for terapeutiske inngrep. Vagusnervestimulering (VNS), der et lite implantert apparat sender milde elektriske impulser til nerven, er en godkjent behandling for visse typer epilepsi og behandlingsresistent depresjon. Pågående forskning undersøker VNS og andre ikke-invasive metoder for å stimulere nerven for å behandle en rekke tilstander, blant annet betennelsesbetingede autoimmune sykdommer som revmatoid artritt og Crohns sykdom. Dette utnytter nervens rolle i reguleringen av betennelse og humør. Begrepet «vagal tonus», et mål på vagusnervens aktivitet, knyttes i økende grad til generell fysisk og psykisk velvære.