REM-søvnatferdsforstyrrelse (Rapid eye movement sleep behavior disorder)

REM-søvnatferdsforstyrrelse (rapid eye movement sleep behavior disorder, RBD) er en nevrologisk søvnforstyrrelse der personen fysisk utagerer livaktige og ofte ubehagelige drømmer med lyder og plutselige, voldsomme arm- og beinbevegelser.

Under normal REM-søvn, den fasen av søvnsyklusen der de mest livaktige drømmene oppstår, lammer hjernen midlertidig de store viljestyrte muskelgruppene. Denne tilstanden kalles REM-atoni. Den er en beskyttelsesmekanisme som trygt hindrer kroppen i å bevege seg som svar på drømmeinnholdet. Hos personer med RBD er de nervebanene som utløser denne lammelsen forstyrret. Dermed blir lammelsen ufullstendig eller helt fraværende.

Følgelig kan pasientene snakke, rope, banne, slå, sparke eller vifte med armene mens de fortsatt sover. Disse fysiske episodene samsvarer nesten alltid med handlingene som skjer i drømmen. Drømmene involverer ofte forsvarshandlinger, som å slåss mot en angriper, beskytte en av sine kjære eller flykte fra fare. Forstyrrelsen rammer først og fremst eldre voksne, spesielt menn over 50 år. Den kan likevel forekomme hos kvinner og yngre personer. Hos yngre kan den noen ganger utløses av bruk av visse legemidler, særlig selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) og andre antidepressiver, eller av abstinens fra alkohol eller beroligende midler.

RBD klassifiseres klinisk som en parasomni. Det er en kategori søvnforstyrrelser som omfatter unormale bevegelser, atferd, følelser eller sanseopplevelser under søvn. Innenfor nevrologifaget har RBD vakt stor klinisk og forskningsmessig interesse på grunn av den sterke sammenhengen med alfa-synukleinopatier, en bestemt gruppe nevrodegenerative sykdommer. Longitudinelle studier viser at idiopatisk (uforklart) RBD svært ofte er et prodromalt (tidlig) symptom på tilstander som Parkinsons sykdom, demens med Lewy-legemer og multisystematrofi. I mange tilfeller opptrer RBD år eller til og med tiår før de klassiske motoriske eller kognitive symptomene på disse nevrodegenerative sykdommene viser seg.

For pasienter og sengepartnere innebærer RBD en betydelig og umiddelbar risiko for fysisk skade. Sengepartnere kan uforvarende bli slått, kvalt eller sparket. Pasientene skader ofte seg selv ved å falle ut av sengen eller kollidere med møbler i nærheten. Behandlingen av forstyrrelsen bygger i stor grad på å skape et trygt sovemiljø. Dette kan innebære å legge madrasser på gulvet, polstre kanter på møbler og fjerne farlige gjenstander fra soverommet. Legemiddelbehandling, særlig klonazepam eller høydose melatonin, er også svært effektiv for å dempe de unormale bevegelsene. Ut over den umiddelbare sikkerheten er det avgjørende å gjenkjenne og diagnostisere RBD, fordi det gir en viktig mulighet for tidlig nevrologisk utredning. Da kan pasientene følges nøye med tanke på utvikling av nevrodegenerative sykdommer og eventuelt delta i kliniske studier av tidlig intervensjonsbehandling.