Levodopa

Levodopa er hjørnesteinen i den symptomatiske behandlingen av Parkinsons sykdom. Parkinsons sykdom er en nevrodegenerativ lidelse som kjennetegnes av et gradvis tap av dopaminproduserende nerveceller i hjernen. Dopamin er en avgjørende signalstoff for regulering av bevegelse. Mangel på dopamin gir de klassiske motoriske symptomene ved Parkinsons sykdom: skjelving, stivhet og treg bevegelse (bradykinesi). Dopamin i seg selv kan ikke brukes som behandling, fordi det stoppes av blod-hjerne-barrieren. Levodopa (også kalt L-DOPA) kan derimot krysse denne barrieren. Vel inne i hjernen omdannes stoffet til dopamin av et enzym. Slik fylles hjernens reduserte dopaminlager direkte opp, og pasienten får betydelig lindring av de motoriske symptomene.

For å øke effekten og redusere bivirkningene gis levodopa nesten alltid sammen med en perifer dekarboksylasehemmer, som karbidopa eller benserazid. Disse stoffene hindrer at levodopa omdannes til dopamin i blodbanen og i andre deler av kroppen utenfor hjernen. Dermed øker mengden levodopa som er tilgjengelig for opptak i hjernen. Samtidig dempes bivirkninger som kvalme, oppkast og ortostatisk hypotensjon betydelig. Denne kombinasjonsbehandlingen regnes som gullstandarden i legemiddelbehandling av Parkinsons sykdom. Den finnes under merkenavn som Sinemet®, Madopar® og Stalevo®.

Innføringen av levodopabehandling på slutten av 1960-tallet revolusjonerte behandlingen av Parkinsons sykdom. Før dette var prognosen for pasientene dårlig. Alvorlig funksjonssvikt utviklet seg ofte i løpet av få år etter diagnosen. Levodopa forbedret den motoriske funksjonen dramatisk og gjorde Parkinsons sykdom til en behandlingsbar, kronisk tilstand. Andre legemiddelgrupper, som dopaminagonister og MAO-B-hemmere, brukes også for å håndtere symptomer, særlig i tidlige stadier. Likevel er levodopa fortsatt den mest potente symptomatiske behandlingen som finnes. Det er referansen alle andre parkinsonbehandlinger måles mot.

For pasientene gir levodopa en betydelig bedring av livskvaliteten. Bevegeligheten gjenopprettes, og mange kan opprettholde selvstendighet og daglige aktiviteter i mange år. Responsen på legemidlet er ofte så god i de første årene at perioden omtales som «hvetebrødsdagene». Langvarig bruk av levodopa gir imidlertid store utfordringer. Etter hvert som sykdommen skrider frem, blir det terapeutiske vinduet smalere. Pasientene kan begynne å oppleve motoriske fluktuasjoner. Dette omfatter «wearing-off»-perioder, der symptomene kommer tilbake før neste dose, og uforutsigbare «on-off»-tilstander. En viktig langtidskomplikasjon er levodopaindusert dyskinesi. Dette er ufrivillige, uregelmessige og ofte funksjonshemmende bevegelser. Behandling av fremskreden Parkinsons sykdom blir dermed en fin balansegang for både klinikere og pasienter. Målet er å oppnå best mulig symptomkontroll og samtidig begrense de behandlingsrelaterte komplikasjonene.