Immunterapi

Immunterapi, også kalt immunonkologi når det gjelder kreft, er en behandlingsform som styrker eller gjenoppretter immunforsvarets funksjon. Immunforsvaret er kroppens naturlige forsvarssystem. Det består av spesialiserte celler som T-celler og B-celler, som kan gjenkjenne og ødelegge patogener og unormale celler, inkludert kreftceller. Mange krefttyper utvikler imidlertid avanserte mekanismer for å unnslippe eller undertrykke denne immunovervåkningen, slik at de kan vokse uhindret. Immunterapi virker ved å motvirke disse mekanismene, og «vekker» dermed immunforsvaret til å gjenkjenne og angripe kreftcellene.

Det finnes flere hovedklasser av immunterapi. Immunsjekkpunkthemmere er blant de mest brukte. Disse medikamentene blokkerer proteiner (sjekkpunkter) på immunceller, som PD-1 eller CTLA-4, som normalt fungerer som bremser for å hindre en overaktiv immunrespons. Ved å blokkere disse sjekkpunktene løsner hemmerne bremsene på T-cellene. Dermed kan de sette i gang et kraftigere angrep mot svulstene. En annen viktig tilnærming er adoptiv celleoverføring, særlig CAR T-cellebehandling. I denne prosessen hentes pasientens egne T-celler ut. De modifiseres genetisk i laboratoriet til å produsere kimære antigenreseptorer (CAR-er) som retter seg mot bestemte proteiner på kreftceller. Deretter tilbakeføres cellene til pasienten for å oppsøke og ødelegge kreften. Andre former omfatter monoklonale antistoffer, som kan merke kreftceller for destruksjon, og terapeutiske kreftvaksiner utviklet for å stimulere en spesifikk immunrespons.

Immunterapi omtales ofte som den «femte søylen» i kreftbehandling. Den kommer i tillegg til de tradisjonelle søylene kirurgi, strålebehandling, cellegift og målrettet behandling. Utviklingen representerer et paradigmeskifte innen onkologi. Man beveger seg bort fra behandlinger som direkte angriper selve svulsten, for eksempel cellegift, og mot strategier som modulerer pasientens egne biologiske systemer. Denne tilnærmingen bygger på over hundre år med forskning. Den startet med observasjoner på slutten av 1800-tallet av leger som William B. Coley, som la merke til at svulster kunne skrumpe hos pasienter som utviklet bakterielle infeksjoner. Det var likevel først med en dypere forståelse av immunologi på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet at moderne, effektive immunterapier ble utviklet. Dette har blant annet ført til nobelpriser for oppdagelsen av sjekkpunkthemming.

For pasienter har fremveksten av immunterapi vært banebrytende. Den gir nytt håp for behandling av fremskredne og tidligere uhelbredelige kreftformer, som metastatisk melanom og enkelte former for lungekreft. I motsetning til konvensjonelle behandlinger kan immunterapi gi varige, langsiktige remisjoner hos en undergruppe av pasienter. Disse kan noen ganger vare i årevis etter avsluttet behandling. Effekten varierer likevel betydelig mellom krefttyper og enkeltpasienter. Ved å stimulere immunforsvaret kan immunterapi også utløse et særegent sett bivirkninger kjent som immunrelaterte bivirkninger, der det aktiverte immunforsvaret kan angripe friskt vev. Pågående forskning fokuserer på å finne biomarkører for å forutsi hvilke pasienter som vil respondere, utvikle kombinasjonsbehandlinger for å bedre effekten, og håndtere de særegne bivirkningene.