Huntingtons sykdom

Huntingtons sykdom er en arvelig, nevrodegenerativ lidelse som fører til gradvis nedbrytning av nerveceller i hjernen. Den skyldes en mutasjon i et enkelt gen, Huntingtin-genet (HTT), som ligger på kromosom 4. Mutasjonen består av et for stort antall repetisjoner av en bestemt DNA-sekvens kalt et CAG-trinukleotid (cytosin-adenin-guanin). I det friske genet gjentas denne sekvensen 10 til 35 ganger. Hos personer med Huntingtons sykdom gjentas den 36 ganger eller mer. Det defekte huntingtin-proteinet som dannes, er giftig for hjerneceller. Det rammer særlig basalgangliene og hjernebarken, områder som styrer bevegelse, tanke og følelser.

Sykdommen kjennetegnes av en triade av symptomer som påvirker bevegelse, kognisjon og psykisk helse. Det mest karakteristiske motoriske symptomet er chorea, altså ufrivillige, rykkvise eller vridende bevegelser. Etter hvert som sykdommen utvikler seg, forverres de motoriske plagene. De omfatter dystoni (muskelstivhet), problemer med tale og svelging samt dårlig balanse. Kognitiv svikt viser seg som problemer med planlegging og organisering, hukommelsessvikt og svekket dømmekraft, og fører til slutt til demens. Psykiske forstyrrelser er også vanlige og kan opptre før de motoriske symptomene. Disse omfatter depresjon, angst, tvangslidelse, irritabilitet og psykose.

Huntingtons sykdom tilhører en gruppe tilstander kjent som trinukleotid-repetisjonssykdommer. Den er en av de vanligste arvelige nevrodegenerative sykdommene, ved siden av tilstander som Alzheimers og Parkinsons sykdom. Den skiller seg imidlertid ut ved sitt arvemønster. Sykdommen er autosomalt dominant. Det betyr at en person bare trenger én kopi av det defekte genet fra en rammet forelder for å utvikle sykdommen. Et barn av en forelder med Huntingtons har derfor 50 % sjanse for å arve tilstanden. Debutalderen er vanligvis mellom 30 og 50 år, men sykdommen kan opptre tidligere (juvenil Huntingtons) eller senere. Et fenomen kalt antisipasjon kan forekomme. Da øker antallet CAG-repetisjoner i etterfølgende generasjoner, noe som ofte gir tidligere debut og mer alvorlige symptomer.

For pasienter og familier innebærer Huntingtons sykdom store utfordringer. Det finnes i dag ingen kur. Behandlingen er rettet mot å lindre symptomer og bedre livskvaliteten, for eksempel medisiner som demper chorea eller behandler psykiske plager. Den entydige genetiske årsaken gjør prediktiv testing mulig. Dette utgjør et betydelig etisk og følelsesmessig dilemma for personer med risiko. Å kjenne sin egen genetiske status kan påvirke viktige livsvalg, som karriere og familieplanlegging, og bærer med seg en tung psykisk belastning. Denne genetiske klarheten gjør samtidig Huntingtons til et sentralt mål for avansert terapeutisk forskning. Gendempende terapier, som bruk av antisens-oligonukleotider (ASO-er) for å redusere produksjonen av det giftige huntingtin-proteinet, representerer en lovende retning i arbeidet med å bremse eller stanse utviklingen av denne ødeleggende sykdommen.