Encefalopati

Encefalopati er en samlebetegnelse på enhver sykdom som endrer hjernens funksjon eller struktur. Ordet stammer fra de greske ordene enkephalos (hjerne) og pathos (lidelse), og betyr bokstavelig talt «hjernelidelse». Det beskriver en tilstand med diffus, global hjernedysfunksjon. Dette skiller det fra fokale nevrologiske skader som hjerneslag, som rammer et bestemt område. Kjennetegnet på encefalopati er endret mental tilstand. Dette kan gi seg utslag i forvirring, desorientering, hukommelsestap, personlighetsendringer eller sløvhet. Andre vanlige symptomer omfatter kramper, myoklonus (ufrivillige muskelrykninger), asterixis (en karakteristisk «flaksende» tremor), og i alvorlige tilfeller stupor eller koma.

Encefalopati er ikke en enkelt sykdom, men et syndrom som kan oppstå av en rekke ulike underliggende årsaker. Den kan være akutt og utvikle seg raskt over timer eller dager, eller kronisk og utvikle seg langsomt over måneder eller år. Årsakene er ofte systemiske. Det betyr at de oppstår utenfor hjernen, men forstyrrer dens funksjon. Eksempler er hepatisk encefalopati (forårsaket av leversvikt), uremisk encefalopati (fra nyresvikt), hypoksisk-iskemisk encefalopati (som følge av oksygenmangel) og toksisk-metabolske encefalopatier (som skyldes infeksjoner, forgiftninger eller metabolske ubalanser). Andre spesifikke typer omfatter kronisk traumatisk encefalopati (CTE), knyttet til gjentatte hodeskader, og Wernickes encefalopati, forårsaket av mangel på tiamin (vitamin B1).

Innen nevrologi regnes encefalopati som et klinisk syndrom som signaliserer en alvorlig underliggende patologi. Den diagnostiske prosessen er en form for medisinsk utredning som har som mål å avdekke den grunnleggende årsaken. Legene støtter seg på en kombinasjon av grundig sykehistorie, klinisk undersøkelse, blodprøver (for å avdekke infeksjoner, toksiner eller metabolske avvik), bildediagnostikk av hjernen som MR eller CT, og ofte elektroencefalografi (EEG). EEG er særlig nyttig fordi den kan påvise karakteristiske mønstre med unormal, langsom hjernebølgeaktivitet som er typiske ved diffus hjernedysfunksjon. Å identifisere den spesifikke årsaken er avgjørende, siden behandlingen av encefalopati rettes mot å korrigere den underliggende tilstanden.

For pasienter og deres pårørende bør symptomer på encefalopati, særlig plutselig forvirring eller endret bevissthet, behandles som en medisinsk nødsituasjon. Betydningen av diagnosen ligger i dens doble natur. Det er både en alvorlig tilstand i seg selv og en kritisk indikator på en annen sykdomsprosess. Prognosen for en pasient med encefalopati varierer sterkt og avhenger nesten utelukkende av den underliggende årsaken og hvor raskt tiltak iverksettes. Mange former, for eksempel de som skyldes metabolske forstyrrelser eller infeksjoner, er reversible med rask og riktig behandling. Andre former, som de som følger av alvorlig oksygenmangel eller progressive nevrodegenerative prosesser som CTE, kan derimot føre til permanent hjerneskade eller være dødelige. Å gjenkjenne tegn på encefalopati er derfor avgjørende for å oppsøke den akutte medisinske hjelpen som trengs for å identifisere og behandle årsaken.