Bioaktive forbindelser

Bioaktive forbindelser er ekstranutrisjonelle bestanddeler som forekommer naturlig i matvarer og har biologisk aktivitet i kroppen. I motsetning til essensielle næringsstoffer som vitaminer, mineraler, proteiner og fett, er de ikke nødvendige for å opprettholde livet. En mangel fører derfor ikke til en bestemt sykdom. Inntak av dem er i stedet forbundet med regulering av metabolske prosesser som kan redusere risikoen for kroniske sykdommer og fremme generell velvære. De aller fleste bioaktive forbindelser stammer fra planter, hvor de kalles fytokjemikalier. De finnes også i animalske produkter og i matvarer laget ved mikrobiell fermentering.

Disse forbindelsene har ofte beskyttende funksjoner i organismen de kommer fra, for eksempel ved å beskytte planter mot skadedyr, patogener og UV-stråling. Når mennesker inntar dem, kan de ha en rekke virkninger, blant annet antioksidative, betennelsesdempende, antimikrobielle og kreftforebyggende effekter. Viktige klasser av bioaktive forbindelser omfatter polyfenoler (som flavonoider i bær og grønn te, og resveratrol i druer), karotenoider (som lykopen i tomater og betakaroten i gulrøtter) og glukosinolater (som finnes i korsblomstrede grønnsaker som brokkoli og grønnkål).

Studiet av bioaktive forbindelser er en hjørnestein i moderne ernæringsvitenskap, i utviklingen av funksjonell mat og i nutraseutikaindustrien. Det representerer et paradigmeskifte fra det klassiske fokuset på å forebygge næringsstoffmangler (for eksempel vitamin C mot skjørbuk) til en mer proaktiv tilnærming. Målet er å bruke kosthold for å oppnå optimal helse og redusere risikoen for ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdom, diabetes type 2 og enkelte kreftformer. Fagfeltet undersøker hvordan bestemte kostholdskomponenter samspiller med gener og molekylære signalveier og påvirker helsen. Disiplinen kalles nutrigenomikk.

For allmennheten gir forskningen på bioaktive forbindelser det vitenskapelige grunnlaget for kostrådene om å spise variert, med mye frukt, grønnsaker, fullkorn og belgvekster. Rådet oppsummeres ofte som å «spise regnbuen». De ulike fargene i plantekost svarer gjerne til ulike klasser av bioaktive forbindelser. Selv om forskningen er solid, er det viktig å merke seg at helsegevinstene oftest er sterkest knyttet til inntak av hele matvarer, ikke isolerte bioaktive forbindelser i kosttilskudd. Dette skyldes trolig synergieffekter mellom flere forbindelser som samspiller i den komplekse matmatriksen. Matmatriksen påvirker også biotilgjengeligheten og opptaket. Et balansert kosthold er derfor fortsatt den mest effektive strategien for å få i seg et gunstig utvalg av disse helsefremmende stoffene.