Autoimmune sykdommer

Immunforsvaret er kroppens forsvarsnettverk. Det er utformet for å gjenkjenne og uskadeliggjøre fremmede inntrengere som bakterier, virus og sopp. En avgjørende egenskap ved et friskt immunforsvar er evnen til å skille mellom «selv» (kroppens egne celler) og «ikke-selv» (fremmede stoffer). Ved autoimmune sykdommer svikter denne grunnleggende mekanismen for selvtoleranse. Immunforsvaret feiltolker friske celler, vev eller organer som trusler og setter i gang et angrep mot dem. Dette fører til betennelse og skade. Angrepet formidles ofte av autoantistoffer, altså antistoffer som er rettet mot kroppens egne proteiner, eller av immunceller som T-celler.

Effektene av autoimmune sykdommer varierer sterkt, avhengig av hvilken del av kroppen som angripes. Noen tilstander er organspesifikke. Ved type 1-diabetes ødelegger for eksempel immunforsvaret de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen. Andre er systemiske og rammer flere vev og organer i hele kroppen. Systemisk lupus erythematosus (SLE) kan for eksempel forårsake betennelse i hud, ledd, nyrer og hjerne. Symptomene er ofte kroniske og kan svinge i intensitet. Perioder med sterk sykdomsaktivitet, kalt «oppbluss», veksler med perioder med mildere symptomer eller remisjon. Vanlige tegn er utmattelse, leddsmerter, hudutslett og lett feber.

Autoimmune sykdommer utgjør en stor gruppe sykdommer innen immunologien. Den nøyaktige årsaken til de fleste av disse tilstandene er fortsatt ukjent. Man antar likevel at de oppstår gjennom et komplekst samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. Forskning har identifisert bestemte gener, særlig innenfor HLA-komplekset (human leukocyte antigen), som øker et individs mottakelighet. Å bære disse genene betyr imidlertid ikke at man nødvendigvis utvikler sykdommen. Det antas at en miljøutløsende faktor ofte er nødvendig for å sette sykdomsprosessen i gang hos en genetisk disponert person. Dette kan være en virusinfeksjon, eksponering for visse kjemikalier eller fysisk og følelsesmessig stress. Hormonelle faktorer spiller også en betydelig rolle. Dette ser man ved at mange autoimmune sykdommer, som lupus og revmatoid artritt, er langt vanligere hos kvinner enn hos menn.

Det er identifisert over 80 ulike typer autoimmune sykdommer, blant annet revmatoid artritt, multippel sklerose og cøliaki. Samlet sett utgjør de en betydelig folkehelseutfordring. De rammer millioner av mennesker verden over og er en av de viktigste årsakene til kronisk sykdom. For pasientene kan disse tilstandene ha stor innvirkning på livskvaliteten. De kan gi kroniske smerter, funksjonsnedsettelse og en rekke invalidiserende symptomer. Diagnostikk kan være utfordrende fordi tidlige symptomer ofte er vage og overlappende. Behandlingen tar ikke sikte på å kurere, men på å håndtere tilstanden ved å redusere betennelse og dempe det overaktive immunforsvaret. Dette oppnås vanligvis med legemidler som kortikosteroider, immundempende midler og i økende grad målrettede biologiske behandlinger som blokkerer bestemte betennelsesveier. Økt bevissthet og fortsatt forskning er avgjørende for å utvikle mer effektiv diagnostikk og behandling, slik at prognosen bedres for dem som lever med disse komplekse sykdommene.